“Where am I?”

I dag har vi gravlagt mitt kjære søskenbarn Kurt. Han ble kun 42 år gammel.
Livet føles mange ganger urettferdig, man skjønner ikke logikken.
De beste forlater oss så altfor tidlig og man lurer på hvorfor akkurat vi får lov til å fortsette. Hva gjør mitt liv så unikt at jeg får lov til å bli? Hva har jeg å gi menneskene rundt meg? Hva gjør jeg her?

Jeg er tom og trist og tung i dag. Musikken jeg hører på bærer preg av det som har skjedd.. musikk er terapi.

Å være kreativ er også terapi for meg. Jeg har ikke ork til å hverken sy, bake eller fotografere i dag. Men å sitte i sofaen med min kjære mann, en pose M&M’s, en Red Bull og Rødlaug, min kjære laptop i fanget er godt. Her kan man jo leke med bilder og få ut litt kreativitet på den måten.

Jeg har lekt meg med ett bilde jeg tok i Tivoli i København, og jeg tror jeg har fått frem litt av det jeg prøver. Hvor liten man kan føle seg i en stor verden og hvor vanskelig det noen ganger er å finne sin plass…
Hva syns du?