Baltus Brun er da jaktkongen.
Våre barn er ufattelig nysgjerrig på denne lille skapningen som de er overbevist om at lever enda.
Bildet over syns jeg ble utrolig søtt, på en makaber måte.. det er dog en død mus på det.. men mot de små søte barneføttene så må man jo bare smile.
Og bare for å ha sagt det, de søte små tror musen er på ferie nå. Nemlig.
8. Juli, i en alder av nesten 4 år og 9 måneder mistet Nathaniel sin aller første tann!
Han var så stolt at han holdt på å miste fotfeste.
De store ungene i barnehagen mister jo tenner, og da ville jo han være lik.
Så gleden var fryktelig stor da han for en uke siden begynte å blø rundt tanna, da var den nemlig begynt å løsne.
Vi var forberedt på at det skulle ta en stund, han er jo ikke store gutten.
Men ett eple til barne-TV gjorde susen.
Tannfeen kom om natta og byttet ut tanna med en skinnende 20-kroning.
Denne har vi vært på butikken og kjøpt pengeskrin til, med hengelås og nøkkel. Veldig stas, og gutten viser alle på butikken at han har mistet en tann.. hehe..
Nå er det bare dager til tann nr. 2 også går. Fint det, for lille Herr Thomas sparer til tog….
I dag har vi hatt en fantastisk deilig dag.
Mannen fikk sove lenge mens jeg badet ungene og fikk i dem frokost.
Rene og pene og lykkelige barn, med mette mager og barneTV og chipsskåler møtte min kjære da han sto opp; uthvilt og glad.
Han fikk vasket bilen/Elgen.. vårt vakre glis, mens ungene syklet og lekte i hagen og ble herlig skitne, og mor fotograferte den rykende ferske kjolen “Tante Molla og Katten Henrik”. 
Da bilen skinte nok, tok vi 2 stk hypre/trøtte barn med i bilen og kjørte på Tivoli!
Gjett om de gledet seg!
Dette toget hadde Nathaniel gledet seg ENORMT til!
Alea skulle ikke stå igjen på perrongen, så hun ble skvist innimellom. Spente og lykkelige barn… enn så lenge.. haha
En runde tok det før leppen kom på Nathaniel; dette var SKUMMELT!
Alea gliste til siste runde, så var det nok for henne også.
Jeg måtte love dem sukkerspinn for at de skulle syns det var greit.. *knis*
Det holdt med denne turen, for å si det sånn…. 
Dette toget var nok litt mer i våre barns gate. De er jo tross alt bare 2 og 4 år.
Vi skal nok få lært dem opp til å bli like glad i berg og dalbaner som mamma og pappa, bare vent.
Frem til da, så får vi nyte de hylende ekstatiske “Mammaaaa, pappaaaaa…. GØY” når de durer rundt og rundt i tøffetoget på Lunds Tivoli.. hehe.. 
Vi traff KJENTFOLK også på Tivoli.
Mummitrollet og Snorkfrøken travet rundt der til barnas store glede.
Ikke var de så veldig skumle heller…
Søtnosene våre.. litt avstand må man ha… hehe.. 
Fly var STAS! Veldig STAS!
De gikk jo opp i lufta også, noe som var fryktelig spennende, men heldigvis ikke skummelt. 
SUKKERSPINN som lovet!
Storebror syns det var supergodt men aldeles forferdelig klissete. Pappa måtte løpe i bilen og hente våtservietter… hihi.. Han er godt oppdratt den lille mannen vår.
Lillemor syns det var unødvendig merkelig å skulle bli presset til å spise noe som ikke engang lignet på mat.. så hun sto høflig over. 
Pappa syns rosa sukkerspinn var en pappa verdig å få smake, så når lillemann var klissete nok og ikke ville ha mer, så spiste pappa (Ok, og mamma) opp resten. 
Pinnen var gøy å leke med da… så lenge den rare “maten” var borte.. 
Mamma, jeg vil IKKE hjem! 
Sist jeg var på tivoli, så kostet det 20 kroner per tur i karusell.
Det var nå steget til den nette sum av 40 kroner..
En tur i toget for meg og ungene kostet da altså “bare” 120 kroner… haha
Altså, er det fredag så er det fredag… jeg har ledd så tårene har trilla i dag.. og snart kan jeg de nyee versjonene av gamle kjære sanger utenat… haha..
Klikk og lytt.. ikke minst.. klikk og le, syng gjerne også.. Fantastisk! Faktisk!
Tuts My Barreh
Volvo XC90 med masse ekstra utstyr... Goood årgang: 2007.
Og det aller besteste: 7 seter!
Så nå kan vi dra på Danmarksferie i sommer samt ha ekstra passasjerer i bilen. Luksus!!!
Elgen har jammen fått ett godt hjem! :-)
Jeg føler liksom at Benjamin fikk gjennomgå litt kysserier i helgen. Ikke alt ble fanget på film kan man jo si. De søte små er også fan, for å si det sånn.
Lillesøster ble jo "selvsagt" syk denne helgen også. 40 i feber og rimelig brånekt på mat.
Dette bildet er for å bevise at "noe" fikk vi i henne.. skåla inneholder havrevaniljesaus... jatta.. litt kos skal man jo ha når man ikke kan eller vil ha fastelavensboller.
Koste seg gjorde hun dog... til fulle!
75 ganger i løpet av søndagen fikk hu mor ett spørsmål fra denne lille karen: "Når er bollene ferdige, når skal vi spise fastelavensboller med krem?"
Og jada, de BLE ferdige og de BLE gode.. yummi!
Å få drysse melis på selv og kleise så mye krem man vil på bollene er magisk.. også for bolleglade 13-åringer... Cathrine kooooser seg!
Pappa på sukkertripp.. eller kremtripp heter det vel kanskje...
Alea sier aldri nei til kos, så herlig øyeblikk!
Cathrine og Linn var like glad i Nintendoene sine.. noe Cathrine syns var himla gøy! Likesinnede!!! Hurra! hihi..
Gjett om det er ei som gleder seg til neste besøk!
"Ta bilde av meg nå mamma!" Vår lille fotomodell to be!
Kom snart igjen! Vi elsker besøk!!!
Neste gang lover vi å gjøre det vi kan for at Alea ikke blir syk.. alle gode ting er jo tre sier de som kan det.. :-)
Dessuten har jeg jo lovet dere sjokoladekake...
Våre søte små... gjett om de var i hundre denne dagen!
Inne på ett forum jeg vandrer på åpnet det seg en diskusjon om en gammel serie som virkelig vekker følelsesmessige minner hos undertegnede.
Jeg blir faktisk litt redd bare jeg ser dette bildet:
Hør musikken... jeg blir 14 igjen med en gang.... peeweee!
Husker du? *grøss*
Det var serien jeg elsket og hatet.. elsket fordi den var så fantastisk spennende; hatet fordi den.. ja.. var så fantastisk spennende.
Vi telte dager MELLOM hver episode, og vi slet med å sove ETTER hver episode.
David Lynch's TWIN PEAKS.
Det er en mulighet for at denne mannen... den altoppslukende fryktelige horrrifying BOB, er årsaken til at jeg per d.d faktisk elsker grøssere, psykothrillere og sinnsyke skrekkfilmer....
Noen har kanskje fått med seg at jeg har fått ny stilling på jobben, ja noen har forhåpentligvis faktisk fått med seg at jeg har begynt på jobb igjen etter 4 års permisjon. My god!
Men de "noen" som har fått med seg at jeg har fått ny stilling har forhåpentligvis også fått med seg at jeg har fått masse spennende utfordringer og at jeg nikoser meg på jobb! Hurra!
Noen, som i de samme som tidligere nevnt, med flere, har skjønt at det ikke er bare bare å begynne i 100% jobb etter x-antall år i sofaen.. okei, jeg har ikke bodd i sofaen.. men har ihvertfall ikke brukt hodet på ord og uttrykk som WBS, ANS, PUR (som er det samme som ANS i følge naboen på kontoret), CompanyCodes, Vendor, Rekvisisjoner, POer, Portaler og servere.. ja, jeg har nok heller vært mer inni Overlocker, ribb og alvehetter... you see?
Litt av utfordringen er definitivt at vi har hatt for lite penger i disse årene til de helt store utelandsturene.... vi har fått for mange barn til å ha overskudd til de helt store ut på byen turene med medfølgende flørting på engelsk med sidemannen.. og ja, sånn ellers; rett og slett minimalt med engelsk tale i disse årene.. DET MERKES!
Fru Thomas har blitt voksen og fant dermed ut at man kan jo trene seg opp igjen, før det blir de store språkproblemene på jobben.
Så hun sendte Herr Thomas ut på butikken for å kjøpe en engelsk roman til hu mor.
Spenningen steg.. hva kom han hjem med...
Hu mor liker ikke klissklass bøker, men elsker psykothrillere og krim.
Så hva kom far hjem med?
Joda..... *kremt*
Lola has no intention of accepting when her boyfriend Dougie’s snobbish mother offers her £10,000 to break up with him. Then she discovers a secret that makes her think again. Dougie would probably have broken up with her in the long run, and this way she can help one of the people she loves most in the world.
Ten years later, though, when Lola meets Dougie again, her feelings for him are as strong as ever. But she broke Dougie’s heart and he’s about to discover that she was paid to do it. She can never tell him the truth, so can she get him back? Well, Lola’s very attractive and very persuasive. But even she’s got her work cut out this time…
Oppsummering:
Boka VAR faktisk morsom og fengende.. lettlest og lett jenteunderholdning...
For ett par helger siden hadde vi besøk av en etterlengtet skatt og hans supersøte kjæreste.
Ja, det dreier seg om husets eldste sønn, den lille gutten på 19 som har rukket å bli høyere enn pappaen med større sko enn pappaen.. noe som fasinerte Cathrine fryktelig masse.. hehe.. Tenk at lille Benjamin er blitt så stor liksom.. og joda, det var han. En flott gutt vi er usedvanlig stolt over!
Vi fikk endelig lov til å hilse på hans kjæreste kjære Linn, og man kan si det sånn at vi ikke akkurat ble skuffet.
Makan til søt og snill og grei og hyggelig jente skal man lete lenge etter. Og det viktigste av alt var jo at de to turtelduene så sååååå lykkelige ut sammen... joda.. han far i huset og hu reservemor var rimelig rørte.
Ungene var i hundre over besøket, og Nathaniel kunne nesten ikke sove fredagskvelden for han var så redd for at storebror skulle dra på lørdagen. Begge de to minste var en smule hypre, selv om minstemor var syk med 40 i feber hele helga.. rimelig typisk da, men det satte ingen demper på gleden ved besøket.
Heldigvis er tutta ett barn som ikke ligger og syns synd på seg selv.. så hun turnet rundt og koste og prata med storebror og Linn.
Det eneste som virkelig manglet for at helga hadde vært perfekt, var at også "Sebastianmin" hadde vært her. Nathaniel pleier å kalle storebrødrene sine for "Benjamin og Sebastianmin"... søte lillebror.
Vi gleder oss ufattelig masse til den dagen hele familien er samlet.
Her kommer en liten bildeserie fra besøket:
Nydelige ungene; Nathaniel, Benjamin, Linn, Alea og Cathrine
På vei til byen for å besøke Barnemuseet, samt mate-duer-i-parken-tur.
Linn hadde ikke vært i Stavanger før, så da er det viktig å oppleve Breiavannet. Kaldt og guffent var det, så Alea og jeg måtte holde oss hjemme desverre. Satser på finere vær neste gang. :-)
Søndagen ble brukt til å slappe av, spise god mat, daffe, le, leke, synge, hekle, spille, surfe og prate.
En fryktelig koselig søndag med stor S.
Togturen hjem startet med buss fra Sandnes... rep på toglinjene førte til litt endring i reiseplanene, men det gikk bra. Turtelduer kan turtle hvor som helst de, det er jeg sikker på. :-)
 | Jeg hadde en utrolig morsom sykveld her en dag. En sånn kveld hvor energien strømmet på og jeg fikk brukt masse kræsj stoffer i kombinasjon som endte opp med en supergøy kjole til Alea. Jeg fant frem ett gammelt dongeri sengetøy, mykt og godt til barnetøy. |
Juletre ble pyntet av Herr og Fru Thomas og lille Frøken Jensen lille julaften, etter at de små røverne var i seng.
Etter at vår lille/store hjelper var køyet kom også julestrømpene, juleheftene, fruktfatet med sjokolader, julenøtter og resten av julestemningen frem.
Tid for julemagi!
Ungene våknet tidlig om morgenen og vekket hverandre.. jeg løp ned og fikk tent julegrana før alle 3 ungene kom listende ned på bare tær.... stemningen er så vakker at hu mor fikk tårer i øynene...
For en glede! Nydelige ungene våre..
Her kommer litt stemningsbilder:
Hvert år er det tradisjon at Camilla og Øistein kommer på julefrokost for å se "Tre nøtter til Askepott".
Vi dekket på med masse masse godt pålegg, samt nybakte boller og nyinnkjøpt brød. Jada.. Jeg hadde faktisk bakt både 48 svære boller samt 4 brød.. men brødene tøyste med takten og ble skikkelig mislykka.. ergo måtte Benny på butikken...
Morgenbesøket gikk og kveldsbesøket kom, det var tid for JULEKVELD.
Vi fikk besøk av mamma og Tor Jørgen til middag og pakker.
Deilig rolig jul med pinnekjøtt (pølse til Nathaniel), poteter, deilig kålrabistuing og riskrem til dessert.
Pakkene ble åpnet med virkelig entusiastiske unger.
Nathaniel var pakkehenter, Cathrine var pakkeoppleser og Alea var dansepike som danset mellom hver pakke og ropte "Alea pakke!" Nathaniel kunne ikke vente til folk var ferdige med å åpne pakke før han hentet ny.. hehe.. en smule ivrig ja.
Pinnekjøttmiddagen var helt fantastisk!!!! 
Husets gutter har kvalitetstid mens mormor og Beste har tatt kjøkkentjeneste og rydder etter middagen. Fantastisk! 
Cathrinemor leser årets julehefter og gnofler sjokolade. Det er deilig med jul! 
Nathaniel har fått ekstra energi i julesokken... det er heller ikke bunn i guttens energilager, så her går det unna kan man si. hihi 
De søte små poserer forran juletreet med en ekstra gjest i armene på minstemor. Det nytter ikke hvor mye vi forteller at det ikke kommer en ny lillesøster eller lillebror i huset, Alea tvilholder på alle sine babyer.. dvs dukkene. 
Første jula hvor Alea virkelig skjønner hva pakker er. Det var en fantastisk morsom opplevelse for alle oss rundt henne.
Hun var superspent på alle sine pakker, og hver gang hun hørte navnet sitt bli lest opp av storesøster så hvinte hun og hoppet bortover gulvet klar som ett lite juleegg.
Pakker var fryktelig stas!! 
Vi kan godt hjelpe Beste også altså... Alea ble fort en dreven pakkeåpner. :-) 
Cathrine leste opp pakkene, Nathaniel fraktet dem dit de skulle og Alea var helst bare på en snurr og visste ikke helt hva det var som foregikk, bare at det var noe nytt som hun lett kunne venne seg til å leve med.
Masse pakker under treet og alle 7 var særdeles heldige og fornøyde med resultatene. 
Nathaniel hadde ønsket seg LEGO i år, og det kan man si han fikk i bøtter og spann av. En skikkelig stolt og lykkelig liten herremann som poser
er i beste stil med litt av årets fangst.
Da de to minste var i seng, var det tid for å roe ned med litt godt i glassene og riskrem med mandel i.
Å ta riskremen på kvelden var en genial ide.
Nå når de er så små så aner de ikke hva de går glipp av, de har jo spist godterier hele dagen, samt at vi får en rolig avslutning på kvelden. Deilig!
Vi lette ihverdig etter mandelen alle 5, men det var Benny som stakk av med grisen.. fillern! hehe.. 
Fiiiiine jenta mi!
Jeg mååå bare skryte litt av kunstverket min kjære mann og eldste datter har laget.
Min kjære har designet, tegnet og bygget dette fantastiske pepperkaketoget uten hjelp fra bøker eller mønster.
Det gikk på første forsøk og er på ufattelig mange deler (Se bildeserie under).
Min eldstedatter på 13 har stått for det meste av dekoreringen, med god hjelp av min mann.
Jeg må bare få si at jeg er fryktelig stolt av flinkisene mine.. det ble bare sabla kult!!
Vår togfrelste sønn var totalt i lykkerus da han sto opp neste morgen og oppdaget toget på kjøkkenbenken.. hehe...
Julenissene på snøen er skinner.. og hver morgen i romjulen har den lille tassen knabbet en julenisse... ergo vi har 2 stykker igjen... hehe..
Når vi spør den lille tassen om han vil ha bursdagsfest, får vi klar beskjed om at han vil ha halloween fest!
Og han vil være Cowboy!
Cowboy kostyme var ikke så lett å finne, eller, rettere sagt; det var ikke så lett å finne kostyme til den unge mannen, for han turde ikke gå inn på feks. Nille, ei heller nærme seg kostymene på Toys r' us og andre lekebutikker... hehe..
Det var altfor skummelt!!
Det endte med ett løvekostyme i str 116, som umulig kan ha vært større enn 104.. altfor lite, men den lille mannen var såre fornøyd og følte seg som verdens søsteste løve, da var vi også fornøyde.
Han bestemte selv hvem han ville ha med i bursdagen, og listen ble som følger:
Huset store sjarmør er blitt stor gutt.
Ja, er det noe han er flink til å minne oss på, så er det at han faktisk er blitt hele 4 år.
Han er veldig opptatt av hva 4 åringer gjør.... og hva de ikke gjør.
For å si det sånn.... det er en liten stor gutt som sluttet med babygrøt, på sin 4 års dag.
Han har spist Nestle 8 måneders eplegrøt morgen og kveld, stort sett hver dag frem til 14. Oktober 2008. *knegg*
Jaja... nok ett bevis på at alt kan snu. Gamle vaner kan endres og det er håp for alt.
Kvelden før sin store dag fikk vi streng beskjed om at han ikke skulle stå opp på bursdagen sin, han ville at vi skulle vekke ham med å synge bursdagssangen, og den skulle være på engelsk. Det var veldig viktig.
14. Oktober klokken 0400 kom det en liten gutt opp i sengen vår, lys våken og i strålende humør: "Har jeg bursdag nåååå???"
- NEI! Det er natta enda, du må sove litt mer før det blir bursdag.
To kalde føtter ned under dyna og en søvnløs natt i vente.
Hvert 5. minutt slenger han seg over på sida og hvisker: "Har jeg bursdag nå da?"
Jaja.. omsider ble det morgen, og to trøtte foreldre erklærte bursdagen for startet. To strålende øyne skinte i senga og spurte om vi kunne synge den engelske sangen.
Mens vi sang var det en som var så glad at tårene nesten sprutet, og da vi var ferdige og alle hadde klappet for ham, slang han seg rundt halsen vår og utbrøt: "Jeg elsker det!!!!"
Vi har en spesiell 4- åring, det er det ingen tvil om.
At gutten vår har litt spesielle evner, eller evner han ikke skjuler, er det heller ingen tvil om.
På stuebordet lå det 3 pakker, en bitteliten som ikke skjulte at det var en DVD inni, en litt større og en kjempestor.
Han fikk velge seg en pakke før barnehagen, så skulle han åpne resten når han kom hjem.
"Jeg vil åpne Thomas filmen min nå jeg, så kan jeg åpne Legoen når jeg kommer hjem!"
*dåne*
Han hadde ikke sett pakkene før, de hadde ligget i bilen.
En liten spent og glad gutt kommer hjem fra barnehagen med ny krone på.
Denne kronen ble godt brukt, helt frem til leggetid. Helst ville han sove med den.
Nye pakker åpnes:
Vi hadde laget bursdagskake som han skulle få, med 4 lys på.
Og siden Camilla og Øistein ikke kan komme på selve feiringen i November, ville de komme innom med pakke i dag. Så vi hadde 2 gjester og var da totalt 7 personer rundt kakebordet. Det var stas!
Sjekk pappaen i bakgrunnen... hvem var det som syns det var kjekkest med lego? hihi..
Gratulerer med dagen kjære gutten vår!!!!!
Les forrige innlegg først! 
Som du sikkert har skjønt utifra overskriften, så er jeg IKKE på sykehuset! Hurra!
I dag har vi vært i byen med de to små arvingene. Cathrine har pappa-helg, så hun er opptatt med jentefest (fredag) og håndball kamper (lørdag og søndag).
Benny, Nathaniel, alea og jeg har tatt oss god tid i byen i dag. Målet var biblioteket der vi skulle låne noen koselige barnebøker, samt en Nesbø bok til mor i huset.
Vi fikk med oss en god del bøker hjem, pent båret i hjemmesydd bærenett, miljøvennlige til fingerspissene.. hehe..
De hadde fått noen kjekke lekestativ på biblioteket, "påteket" - som Nathaniel sier, slik at ungene storkoste seg der. Vi lovte å komme tilbake neste helg. hehe..
Vi tok også turen innom bakeren og kjøpte kakemann (knallgod i følge en liten Mister), skobutikk og kjøpte superkule sko til de begge to, på salg, Hurra!
Forstørrelsesglass var også ett mål for dagen. Vi dro innom en av byens mest sjarmerende butikker. Den har vel vært der siden tidenes morgen, og inneholder alt fra glansbilder, modelljernbanetog, Svarteper kort, gammeldagse gravemaskiner til sandkasse, dusjhetter, sikekrhetsnåler, og kjøkkenutstyr man trodde var gått ut på dato på 70-tallet.
Det man ikke finner noen steder, har de garantert her! Vi elsker butikken, og Nathaniel kaller det "tog-butikken". hehe..
Vi har lett etter forstørrelsesglass til ungene over alt. Lekebutikker, bokhandlere osv. Men ingen har det.
Hvor går man da? Jo, "Hustvedt". 2 stk forstørrelsesglass til den nette sum av 19,- per stykk. Det er virkelig til å leve med.
Nathaniel har studert det meste av maur, gamle tyggiser, treverk, fingertupp, mammas tenner og, ja.. det hele... veldig veldig gøy, rett og slett!
Vi dro ut på Kvadrat for å spise en lettvindt middag. for å få litt matro i tillegg, havnet vi ned i kjelleren hos Capella Play (?). Der kan man spise nachos mens ungene boltrer seg i lekeland. Genialt! Vi ble mette, mor fikk slappe litt av og ungene var i ekstase. Kan det bli bedre da? :-)
Da vi kom hjem sovnet undertegnede på sofaen med bibliotekbok i fanget og sukker-rusa barn hylende rundt ørene.
Fantastisk deilig med en glad familiedag, glade barn og fornøyde foreldre!
Sykehuset i går
Litt oppdatering må man vel komme med, selv om jeg er mektig lei hele sykdommen nå.
Jeg ble innskrevet i går. fikk ikke noe rom, men han ville ha meg i systemet, slik at det var lettere å få beordret de rette prøvene osv.
blodprøver ble tatt, og mye venting ble unnagjort.
Overlegen undersøkte meg og vi snakket lenge sammen.
Han sier som sant er, at dette er så pass sjelden sykdom at de har lite erfaring med den.
Dvs at de ikke kan si med sikkerhet hva som er vanlig og hva som er unormalt.
Han har ikke fått svar på genprøvene fra Sveits enda, slik at vi vet ikke om jeg har sykdommen ennå liggende i kroppen.
Han kom frem til to muligheter:
1. at kroppen ennå sliter med å komme seg. At sykdommen og behandlingen har vært så knalltøff at kroppen faktisk bruker så utrolig lang tid å komme seg. At tiden leger alle sår. Hvor lang tid det vil ta, er det da ingen som vet.
2. at vi ennå ikke har fått svar på prøver som er sendt til sveits (de skal sjekke dna'et mitt i forhold til om jeg har en genfeil som har gitt meg ITTP.), slik at hvis jeg fremdeles har sykdommen i kroppen, så er symptomene mine nå tegn på at det ulmer og at noe er i anmarsj.
Jeg satser på punkt 1 jeg. Selv om det er fryktelig frustrerende å ikke få noen vidunderkur som gjør meg frisk på ett blunk.
Å ikke vite hva som skjer er ufattelig slitsomt, men jeg skal gjerne holde ut jeg om jeg vet at jeg ikke får noe tilbakefall.
Nå er jeg spent på blodprøvene jeg skal ta på onsdag. Særlig i forhold til blodprosent og haptoglobin.
Haptoglobinen nå på onsdag lå på 0,2, som er akkurat grensen til å være for lav. synker den enda mer vet jeg ikke helt hva de tenker å gjøre.
Jeg ble lagt inn 08.08.08 med ITTP (alvorlig og sjelden blodsykdom), og ble utskrevet 26.08.08 med beskjed om at jeg var friskmeldt, men måtte sjekkes regelmessig med blodprøver, samt at jeg hadde 1 måned åpen retur.
Da jeg ble skrevet ut hadde jeg blodprosent på 11,4 og blodplater på 244.
Jeg har hatt 3 blodprøvekontroller siden utskrivelsen, og når det gjelder blodprosenten så skjer det ikke noen endring.
I går hadde jeg 11,2, noe som sier at den ikke stiger men heller er stabil. Er det bra eller dårlig?
Problemet er at jeg har hatt 1,5 - 2,0 grader over normal kroppstemperatur nå i 5 uker.
Det er lenge, og det er nok til at jeg ikke kommer til hektene igjen.
I tillegg har jeg de siste 4 dagene hatt kraftig hodepine.
Det var en av tegnene på sykdommen da jeg ble lagt inn sist (de mente den skyldtes mengder med små blodpropper i hodet).
Haptoglobinen (heter det det?) har også steget litt, men jeg vet ikke og tror ikke det var bekymringsfullt, men overlegen mente at det var noe man måtte ta med i betraktningen.
Anyway, pga at dette er en sjelden sykdom, så tar de tydeligvis ingen sjangser.
Det er 50% sjangs for tilbakefall, noe jeg ikke tror dette er.
Men legen ville ha meg inn i morgen for en mengde blodprøver, urinprøve osv.
Han vil vudere å legge meg inn med det samme, og enten la meg bli der, eller gi meg permisjon i helgen. Ett siste alternativ var å ikke legge meg inn, men at jeg må inn for jevnlige kontroller der. Nå vet jeg ikke hva som skjer, men jeg kjenner jeg blir litt nysgjerrig på hva han tenker om det hele.
Hvorfor har jeg feber enda?
Jeg håper og tror at det er en bagatell de bare ikke har oppdaget enda, slik at de fikser det lett som en plett og jeg er tilbake fit for fight igjen på null komma niks.
Men hva kan det være som gjør at kroppen kjemper med ett eller annet slik at jeg har feber, lav blodprosent og hodepine?
Jaja.. vet ikke hva jeg ville med dette, annet enn å skrive av meg litt frustrasjon.
Man blir litt lei av å gå på halv åtte over så lang tid.
Ett par mimrebilder fra forrige runde.
Gud, jeg er glad jeg er ferdig med plasmaferesebehandlinger ihvertfall!
I går, i en alder av 21 måneder, bæsjet Alea på potta for første gang!!!
Hun er jo ikke store tutta da, og eier ikke tålmodighet til pottetrening.
Å sitte på potta er en syssel som har en max varighet på 3 sekunder, under normale omstendigheter.
Nå når jeg har vært ute av huset så lenge, så har jo ungene vokst masse i modenhet, på mange områder.
Det er ufattelig morsomt å se alt de vil og kan nå, som de ikke kunne for 3 uker siden.
I går spurte Benny om Alea ville tisse på potte.
Jo, det ville hun.
Det ble litt jojo-leking (les: opp - ned - opp - ned), og altså ikke mye seriøs trening.
Men plutselig satt hun i ro kanskje ett minutt, og da hun reiste seg hadde hun B Æ S J A!!!
Ja, det er rart hva man blir stolt over som foreldre.. hehe.. men det er jammen stort når hun får dette til så liten.
Hun er jo liksom litt baby enda da! *rørt*
Jenta var jo stolt som en hane etterpå, så her blir det pottetrening hver kveld fremover. Helt klart!
Det hjelper å ha storesøsken, noen å se opp til. :-)
Forøvrig så er damen blitt en tøffing. Ingen hindringer er for store.. er det det man kaller å gjøre foreldrene til nervevrak? hehe.. 
Jeg er hjemme!
Jeg er utskrevet fra sykehuset! Jeg er friskmeldt!
Hurra!
Det var en svært følelsesladet dag i går da jeg skulle dra fra sykehuset. Jeg var lykkelig, redd, lett angst fylt, usikker, glad, sentimental, opprørt, sint, nysgjerrig og igjen: lykkelig!
Jeg var på min første perm på mandag. Jeg var da hjemme i ca 3 timer, 3 magiske timer.
Det var fantastisk å være hjemme sammen med ungene og Benny. Få ta del i lek, boklesing, måltider og det som hører til en travel hverdags ettermiddag.
Å dra fra dem derimot, det var helt grusomt. Nathaniel sto i vinduet og vinket så lenge han kunne se bilen….
Lille tassen sto der alene… det var virkelig ikke ett av de kjære gode øyeblikkene man har som mor.
Noe av det han sa denne ettermiddagen kommer alltid til å være spikret fast: ”Nå er det bare en dag igjen mamma, bare en dag til du er frisk!”
Enkelte ting setter dype spor hos små barn… dette har nok ikke vært lett for en liten mann.
Da jeg så fikk spørsmålet i går på legevisitten; ”Hvordan føler du deg? Er du klar for å dra hjem, eller føles det bedre å drøye enda en dag? Husk at du må være klar. Hjemme har du små barn.”
Da var jeg ikke i tvil.
Jeg var så klar som jeg kunne bli. Kroppen henger en mil bak meg, men jeg er nå her. Jeg er frisk og jeg trenger kun hvile.
Å bli enda en dag på sykehuset var uaktuelt. Så lenge jeg fikk lov til å dra, og så lenge jeg visste at hjemme får jeg all hjelp og støtte jeg trenger, så var det en selvfølge at jeg måtte hjem.
Jeg kunne ikke levd med å skuffe Nathaniel. Han er for liten til å forstå at jeg ikke kunne komme allikevel.
Ergo ble alt klargjort til hjemreise!
Mamma skulle kjøre meg hjem, og da hun kom hadde hun med seg to store konfektesker med Belgisk sjokolade og to flotte kort, den ene gaven skulle gis til Dialyseavdelingen og legene der nede, som faktisk er dem som har gjort meg frisk.
Den andre gaven skulle til Avdeling K2 på Klinikk for Kreft og Blodsykdommer, der jeg har bodd i 18 dager på rom 118 (Spooky).
Jeg skulle bli med i rullestol rundt og levere dette, og tenkte ikke noe mer over det enn at det var veldig hyggelig å få takket dem skikkelig.
Sånn ble det jo ikke… gjett hvem som tuta som ett barn da de ble overbrakt. Jeg klarte ikke få frem ett ord og bare gråt. Alle følelsene og redselen kom tilbake. Alt har gått så fort. Og det er utrolig overveldende å tenke på at det er over nå, stort sett.
Jeg er erklært frisk, og for bare kort tid siden var jeg kritisk syk.
Det er en tanke jeg sliter litt med å svelge. Jeg skjønner enda ikke hvor syk jeg var, selv om de har prøvd å forklare meg det.. for jeg følte meg jo ikke så syk…
Å kjenne hvor tom kroppen er nå, burde jo gi meg en indikasjon på hvor alvorlig det har vært.. men det er fremdeles vanskelig å forstå.. ergo blir det så virkelig når man da står der og skal takke sykepleiere og leger for hjelpen de har gitt en.
Takke for at de tok det alvorlig fra første minutt, og takke for at de sto på og fant diagnosen så fort slik at riktig behandling ble påstartet første dag.
Livet er en underlig karusell…
Etter mye venting kom vi oss av gårde.
Med i veska fikk jeg en åpen retur i 1 måned. 1 måned?! Det er jo slike tegn jeg bør ta til meg når jeg tror jeg kan sette meg ved symaskinen i morgen….
Det vil nok ta litt tid dette ja.. *sukk*
Jeg fikk også beskjed om alltid ta kontakt direkte med avdelingen om jeg skulle få tilbakefall, om det er snakk om nå, om en måned, om ett år eller om 10 år.
Problemet med å få en sjelden sykdom som ITTP (bokstaven I står for Ideopatisk, og betyr ”ukjent årsak”. Det er derfor litt annerledes enn som beskrevet i linken. Tilbakefall prosenten ved ITTP er 50%, ikke 20% som ved TTP, som det står om i pasienthåndboka), er at leger på legevakten trolig aldri har vært borti det før, og man kan i verste fall bli sendt hjem.
Prednisolon må jeg gå på frem til mandag, så er jeg ferdig med dem. Hurra!
Håper bivirkningene er på retur nå og jeg kan få huden min tilbake, vekta mi under kontroll og ikke minst ha kontroll på hungeren etter mat! Hehe…
Det skal tas blodprøver hver uke i en måned, så hver 14.dag i enda en måned.
I november skal jeg på siste kontroll på sykehuset. Da skal det tas prøver som skal sendes til Sveits for sammenligning med de første som ble tatt.
Det blir spennende.
Vi vet nemlig enda ikke hva som er årsaken til sykdommen. Og vi har ikke fått alle svar enda.
Nå er det slik at ca 2/3 av de som får denne sykdommen mangler ett enzym.
Den siste 1/3 er fordelt på genfeil og ukjent årsak.
Foreløpige svar fra Sveits viser at jeg ikke mangler dette enzymet.
Det kan bety at jeg rett og slett ikke manglet det, eller at behandlingene jeg allerede hadde fått i to dager da prøvene ble tatt, var effektive.
Nå venter jeg svar på om jeg har en genfeil. Det blir spennende. Jeg håper virkelig ikke det er det, for da kreves det behandling i form av plasmatilførsel enten hver 14. dag eller en gang i måneden, for alltid. Det tror jeg ikke jeg orker… Så da satser vi på ukjent årsak. :-)
Nå ligger jeg her i sofaen og leker dronning.
Verden flyter ved siden av mitt hode, og jeg prøver å slappe av. Det er ikke bare enkelt.
Tankene svirrer.. jeg prøver å sortere alle tankene, alle inntrykkene.. prøver å lese litt om sykdommen. Det er ikke så enkelt å finne noe, da det er såpass sjelden. Noe finner man jo, og ikke alt er like lett å lese om.
Sitat: ” Ubehandlet er forløpet ved trombotisk trombocytopenisk purpura som regel stormende med dødelig utgang.”
Da er det en spesiell følelse å ligge her, være ferdig behandlet og kunne se fremover. Det kunne endt så utrolig mye verre.
Man skal ikke svartmale, og jeg har heller ikke for vane å gjøre det.
Men akkurat nå så er det viktig å bearbeide dette, og i den prosessen så må jeg nødvendigvis også ta med fakta rundt hva som kunne ha skjedd.
Og det rene fakta er at jeg hadde vært død, hadde jeg ventet ett døgn ekstra med å gå til legen.
Det er en vanskelig karamell å svelge. Jeg følte meg som sagt ikke syk, ikke i den situasjonen vi var i på det aktuelle tidspunkt.
Hadde jeg ikke hatt små barn, eller hadde alle barna mine vært friske og vi hadde vært i en normal hverdag da det skjedde. Ja, så hadde jeg nok tidlig merket symptomene. For når jeg tenker tilbake så hadde jeg mange tegn på at jeg var syk.
Jeg hadde kraftig hodepine (noe jeg aldri har), jeg var utrolig slapp og uten energi, tok pauser hele tiden når jeg gjorde ting jeg ellers ikke trengte pauser fra, jeg var andpusten etter å ha gått opp en etasje med trapper, jeg hadde feber, jeg hadde bloduttredelser over hele beina, armene, litt på bryst og hals og det startet i ansiktet den siste dagen. Og det mest oppsiktsvekkende var vel alle blåmerkene. Jeg så virkelig mørbanket ut. Mishandlet til de grader. Svære blåsvarte blåmerker med bloduttredelser og kuler på.
Jeg burde jo gått tidligere… men Alea var syk, og det var hun som var viktig. Vi var alle slitne etter sykehusinnleggelsen hennes.. jeg hadde vel en forklaring på alt.
Om nettene var jeg bekymret, men skjøv det fra meg på dagen.
Jeg har lært å ta bekymringer på alvor.. det kan virkelig være viktig!
Når det gjelder barna mine gjør jeg det, tar alt på alvor. Går en gang og to til legen for mye, heller enn å angre etterpå. Hvorfor gjør vi ikke det når det gjelder oss selv? Hvorfor tar vi så lite vare på oss selv? Hvorfor kommer vi alltid i andre rekke?
Nå skal jeg bruke tid på familien min. Vi skal være litt egoistiske. Vi trenger å komme til hektene alle sammen. Vi trenger å finne vår rolle som familie, vår nye rytme, en ny hverdag.
Vi er helt nødt til å ta vare på hverandre.
Å skyndte seg langsomt, er ett begrep jeg har fått høre mye de siste dagene. Og det skal jeg virkelig ta til meg.
Vi skal skyndte oss langsomt, mot en ny hverdag.
Mens jeg ligger på sofaen, er far han som steller hjemme. Min kjære Benny er bare så utrolig flink!
Jeg ligger og gliser når jeg ser hvor kontroll han har fått på hverdagen her hjemme. Alt er under kontroll.
Huset er på G, ungene er rene og pene, vi har mat i fryser og kjøleskap, avtaler er under kontroll, rutinene er skjerpet og forbedret. Nye rutiner er lagt til, ungene har lært viktige nye ting.. vi har en god ro i huset. Og det på tross av at jeg bare ligger her.
Er jeg blitt overflødig? Hehe..
Det er deilig å se!
- Nathaniel har lært å stå og tisse. Det er ett stort mål nådd for en liten stor gutt!
- Alea har fått en enorm matglede disse ukene. Hun spiser hele tiden, er alltid sulten og koser seg med maten! Og hun har lagt på seg masse!
- Alea er så å si avvent med melk på natta. Det skal bli stort å få sove natta rundt, både for mor, far og Alea selv. Viktig og stort skritt!
Livet er herlig! Man skal nyte hvert minutt! Man har virkelig aldri noen garanti.
Jeg har alltid vært så fokusert på å unngå å miste kontroll over livet mitt. Men det eneste jeg har fokusert på er å ta vare på kjærligheten. Man leser jo om skilsmissestatistikken.. den er rimelig dyster, og vi er virkelig motivert til å holde oss på riktig side av statistikken. Noe jeg er overbevist om at vi vil klare. Vi er jo virkelig skapt for hverandre. :-) Sjelevenner, Ying og yang og alt det der. Helt sant!
Men poenget er at min tanke alltid har vært at en skilsmisse er liksom det som skal til for å ødelegge livet.
Jeg har aldri tenkt over at andre ting kan skje.. eller man tenker jo på det, men det er ”slikt som aldri skjer oss”.
Nå har vi erfart at det virkelig kan skje alle. Man får seg en vekker.
Jeg må nok bruke litt tid på å bearbeide. Nye inntrykk kommer, og følelsene kommer som kastet på meg i tide og utide.
Men det kan nå være godt også å få renset opp i tankene. Få ett nytt syn på det meste. Hva er viktig i livet og hva er uviktig.
Jeg vet det er mange mange som har fulgt meg og min familie underveis dette marerittet som heldigvis endte bra.
Jeg vil igjen takke for all støtte og oppmuntring, gaver, blomster, hilsener via familie, telefoner, SMS, besøk og mail jeg har fått. Jeg har virkelig satt pris på, blitt overrasket, sjokkert og ikke minst rørt over all omtanke.
Jeg er heldig som kan omgi meg med så mange fantastiske kjente og ukjente mennesker.
Jeg har fått ett nytt bånd mellom RL og IRL venner. Det er ingen tvil om at man virkelig kan få den støtte man trenger fra folk man faktisk aldri har møtt.
Nettverk har man overalt, og noen nettverk kan overraske, positivt.
Jeg kommer aldri til å glemme det dere har gjort for meg!
Stor stor klem fra Anita
PS.
Jeg har begynt på Jo Nesbøs ”Flaggermusmannen”, uhyre spennende bok! Jeg er fengslet og gleder meg allerede til resten av de 7 bøkene om Harry Hole! Heldige meg som oppdaget Nesbø!
Noe må man ha å gjøre på ”soffen” :-) Anbefales!!!! (Både soff og Nesbø.)
Tenk, i dag er det 5 år siden vi ble gift!!!
Det er helt magisk å tenke på... årene flyr!
-------------------------------------------------------------
Takk for at du er den du er!
Takk for at du er min aller beste venn, min kjæreste, min gode samtalepartner og min kjære mann.
Takk for at du gir meg styrke og for at jeg også får gi deg styrke.
Takk for at du er en god pappa og reservepappa.
Takk for at du gir meg ro, trygghet, fred, glede, latter og utfordringer.
Takk for at du tror på meg, støtter meg i mine valg, utfordrer meg videre, gir meg tillit.
Takk for at du har tålmodighet og for at du ikke har tålmodighet,
takk for at du er ett menneske med hemmeligheter jeg får lov til å utforske, takk for at du gjør livet mitt rikere!
Takk for at du er den snilleste mannen jeg noen gang har møtt.
Takk for at du trodde på oss fra første stund, takk for at du ikke gav opp.
Takk for at du også har troen på at vi skal bli gamle sammen.
Takk for at vi har en fremtid fyllt med glede.
Takk for at du pushet meg til legen.
Takk for livet!
Jeg elsker deg mer enn du aner, du, min perfekte match, min tvillingsjel, mitt alt.
din Anita... alltid..
1.
Slangene i halsen (som går ned i hjertet... jeg venner meg aldri til den tanken.. usj..) blir mest sannsynlig til over helgen.
Tilbakefall prosenten er så stor at de ønsker å ha den der så lenge som mulig for å unngå muligheten for å måtte legge den inn igjen.
Pga sterke medisiner som skjuler eventuelle infeksjoner,
må den følges nøye med.. blir kateteret/slangene infisert er
det rett ut (for slangene altså.. jeg får bli.. hehe..).
2.
Jeg blir mest sannsynlig på sykehuset til over helgen.
Vi teller dag 13 i dag... får jeg si at jeg er lei av å ligge i en seng? Hyyyyyyyyl!!!
Jeg leeengter til familien min.. Jeg mister oversikten over livet til ungene mine..
jeg får ikke gjøre hverdagslige ting som å skifte bleie på Alea,
lage brødskiver med "banansyltetøy" (Nathaniel har oppdaget Banos), hjelpe Cathrine med leksene (hun har fått Spansk som valgfag og er overlykkelig!)
Jeg vil så gjerne få dele på iveren og hverdags øyeblikkene.
Benny er syk, de minste ungene er syke... Benny er sliten og jeg får ikke hjelpe...
Det er så urolig vanskelig å ligge her og høre at han er tom for energi.. ungene krangler om lekene, Alea ramler og slår seg,
Nathaniel trasser når det nærmer seg leggetid..
Helt normale, hverdagslige utfordringer man normalt skal være to om å dele, med glede!
Jeg skulle gitt mye for å få hjelpe min kjære hjemme nå.. men jeg når ikke engang frem til kakaoen borti gangen her.. hvor mye tess er det i meg? *sukk*
Jeg har vinduet på vidt gap her stort sett hele døgnet.
Jeg suger til meg frisk luft, energi, sollys, litt støv fra englene som flyr forbi... jeg gjør det jeg kan her jeg ligger, prøver fortvilet å finne tilbake til den Anita jeg kjenner... hun med mye energi, hun som setter familien først, hun som elsker å ha det travelt. Hun som aldri er syk!!!!
Jeg kjenner ikke henne jeg bor i nå.
Det er skummelt å ikke ha kontroll over sin egen kropp.
Det er skummelt å oppdage at de grensene man tror man kjenner, ikke stemmer.. at man ikke når halvveis engang.
Sliten og svak og dålig bak, som min mann sier.. lite krefter å hente.. mye krefter i vente!! (optimisten er aldri langt unna.. heldigvis forsvant hun ikke ut med det gamle blodet mitt! hehe..)
3.
De har send nye blodprøver til Sveits. Nå er det full etterforskning for å finne årsaken til at jeg fikk ITTP.
Blir spennende å se hva de finner ut, og om de finner ut noe.
De har sendt både serum og rent blod.
De skal forske på DNA'et mitt for så avkrefte genfeil (jeg er da ikke feil, jeg er riktig!), om det er arvelig belastet eller gudene vet hva de kan finne på ett DNA.
Jeg håper jeg får fylldig rapport med litt info om hvordan jeg virker. ;-)
Da en av våre mest betrodde og ansvarlige medarbeidere er sykmeldt på ubestemt tid, har vi ledig et midlertidig vikariat som avdelingsleder snarest.
Det følger mye ansvar og spennende oppgaver med stillingen.
Du bør:
Vi tilbyr
Betingelsene er gode, gratis kost og losji 7 dager i uka. Frynsegoder diskuteres med den sykmeldte avdelingsleder. Ved vikariatets opphør kan det bli aktuelt å tilby stillingen som assisterende avdelingsleder ved særskilt godt samarbeid.
Kandidatene bør være glad i å lage pannekaker, mors berømte vafler og kaker. Det er en fordel om du har erfaring med barn og menn. Intervjurunden vil bli foretatt av sykemeldt avdelingsleder som oxo foretar den endelige utvelgelsen. Men resten av medarbeiderne vil bli rådspurt.Vi oppfordrer spesielt kvinner til å søke.
med vennlig hilsen
Benny, Cathrine, Nathaniel og Alea
PS:
Stillingsannonsen kan endre karakter etterhvert som vi får nye krav til kvalifikasjoner.
13. august 2008 Mål: Bamsebo
Vi fikk en rask omvisning på avdelingen. Ikke det mest spennende egentlig, men fikk sett hvor plassen til lillemor var i gangen for klær, sko og ytreklær og hvor hun skulle sove formiddags/ettermiddagsluren. Hun hadde fått et flott sengetøy fullt av Disneyfigurer.
Lekekjøkkenet på avdelingen var stor stas og ble flittig brukt av den lille skjønne jenta vår. Pappa satt i sofaen og ble totalt ignorert av sin lille datter. Hvem har tid til å bry seg med sånt når det var så mye spennende å leke med i avdelingen.
