“Always too late..”

Vi prøver å nå så mye, vi skal alle være supermennesker og rekke alt mulig, vi er livredd for å gå glipp av alt..
Noen ganger rekker vi alt akkurat, noen ganger kommer vi akkurat litt for sent, og noen ganger rekker vi ingenting.

I går kveld mistet jeg tanten min. Verdens snilleste tante.
Noen mennesker forlater oss så altfor tidlig, uten engang å rekke å forberede seg, uten at familien rekker å vurdere tanken på at noe så grusomt noengang skal kunne skje, og igjen sitter vi med bunnløs sorg, tusen spørsmål og en gjennomgående følelse av urettferdighet og lammelse.

En ting har jeg lært av de siste ukenes ubeskrivelige følelsesmessige berg- og dalbane. Man skal ta vare på det man har, man skal nyte livet og glede seg over alt man rekker, glede seg over alt som gir en glede.. og det er jammen mye.
Jeg har nevnt det før, og jeg nevner det gjerne 100 ganger til; jeg elsker øyeblikkene.
Hva er vel mer magisk enn øyeblikket da 5-åringen hyler av glede fordi man har laget pannekaker til middag? Eller 14-åringens glans i øynene når hun har skaffet seg jobb i arbeidsuka, helt på egenhånd, eller 3-åringens alvorlige blikk når hun forteller mammaen at hun gjerne vil ha “pause og bagetti” til frokost. (Direkte oversatt: pølse og spahetti.)
Hva er vel mer magisk enn når min aller kjæreste mann legger armene rundt meg og bare er der, mens sorgens tårer renner og man kjenner seg liten i verden.

Hver dag har vi så mange øyeblikk vi bør legge merke til, øyeblikk som har så lett for å forsvinne i stresset og jaget etter den neste tingen på lista vi skal nå.

Vi kan ikke rekke alt, men la oss nyte alt det vi faktisk rekker og alt hva livet vårt byr på.

Vi kommer til å savne deg i det uendelige tante. Pass godt på Kurt nå, han er glad for å ha deg hos seg nå.