Vi har fått en tenåring i hus!!

23. September 1995, kl. 10:45 ble lille bitte mini Cathrine født!

Den lille jenta med de gyldne krøllene og det bedårende blikket, hun som bergtok alle hun la sine øyne på.
Den lille solstråla som fikk ukjente mennesker til å beordre oss til å melde henne på Lano-ungen og diverse andre barne-fotostjerne-konkurranser.

Min lille nydelige skatt har blitt en stor nydelig tenåringsjente!
Verdens snilleste 13-åring, det er jeg sikker på. :-)

Tenk, nå er barndommen over (på ett vis), og ungdomstida er begynt.
Nå snakker vi gutter, BH, shopping, PC-tid, ungdomsbøker, sene kvelder, hemmeligheter, gutter igjen, film, serier, karakterer, MSN, spansk, laptop, fancy mobiltelefon (holder ikke med arva saker nå lenger nei), merkeklær, venninner, tyggis... ja, gudene vet alt det som opptar en 13-årings hode om dagen.
Men spennende tider er oss i møte, mye hormoner, gleder og sorger, mye følelser og mye latter.

Tenåringer er noen morsomme dyr! :-)

Til frokost ble det hjemmelaget iskake. Cathrine sin desiderte yndlingskake, som hun selvfølgelig hadde bestillt..hehe.. Her må man bare følge ordre og bake må vite!

I kveld skal hun ha med seg Helena og Hanne på kino med diverse godterier, deretter bærer det ivei til Dolly Dimples. Vi har bestillt bord med ballonger!
Jeg er spent på bilder og referat. Kameraet må være med, det er klart!

Gratulerer med dagen lillemor!

Jeg er veldig veldig glad i deg, alltid!

Klem fra mamma

--------------------------------------------------------------------

Bursdagsfesten!

Under følger litt bilder fra bursdagsfest på søndag.
Den ble feiret hos Pål og Tone, fullt hus og stormende jubel. Et bugnende kakebord og masse pakker var en selvfølge. Mye sukker og mye humør!
Perfekt dag for en perfekt jente!

Kan vi høre på den skumle mannen mamma?

Nathaniel ville høre musikk mens han spiste middag.
Vi pleier å sette på barnemusikk, Kardemomme By, Kaptein Sabeltann, Hakkebakkeskogen osv.

- Vil du høre barnemusikk da Nathaniel?
- Kan vi høre på den skumle mannen mamma?
- Kaptein Sabeltann?
- Nei, han skumle!
- Eddie?
- Jaaaaa! Han var det jeg mente mamma!

Superivrig gutt, hysterisk ivrig pappa iler inn og heter CDen, oppgitt mamma setter på usynlig hørselsvern, Alea rocker ivrig til den nye "barnemusikken".

Uskyldige barnetanker - ramme alvor!

Les forrige innlegg først!

I morges våknet jeg av noen rare lyder nede i gangen. Det hørtes ut som om noen prøvde å lirke opp låsen og bryte seg inn.
Jeg ble en smule skremt, men listet meg ned trappa for å se hva som skjedde. Klokken var halv åtte og alle sov.... trodde jeg....

Der, i mørket sto en liten gutt på snart 4 år, ikledd pysjamas og joggesko med nøkkelknippe i ene hånda og andre hånda på dørlåsen.
Skuffelsen var stor da han så meg komme ned, og det første han sa var: "Men mamma, jeg skulle jo lure dokker!"
Det var like før tårene kom, og jeg forsto at det ikke var tidspunktet for å kjefte på ham, selv om jeg hadde hjertet i halsen og skjønte hva som kunne ha skjedd om han enten hadde klart å åpne ytterdøra, eller hadde husket at han faktisk klarer å låse opp terassedøra...

Da jeg satte meg ned på gulvet og tok han på fanget, prøvde jeg forsiktig å fortelle ham at han ikke måtte finne på å gå ut av huset når vi andre lå og sov. Vi hadde ikke råd til å miste ham, og det var farlig å gå ut alene.
"Men mamma, jeg skulle jo sette meg i bilen, putte nøkkelen i nøkkelhullet og kjøre opp til barnehagen. For jeg skal jo MALE barnehagen!"

Jeg forklarte ham at han ikke kunne kjøre bilen, for det var det bare pappa som kunne, og at han ikke kunne veien opp til barnehagen.
"Jo mamma, det er jo bare opp den store bakken. Jeg kan veien. Jeg vet
hvor barnehagen er!"

Den lille tassen vår hadde helt klart tatt beina fatt og spasert ut på veien og oppover bakken, så fort han skjønte at han ikke klarte å låse opp bilen. For at han skulle male barnehagen og lure oss, det var ihvertfall helt sikkert.

Gale unge....

Vettskremt mamma....

Verdens mest godhjerta gutt!

"Jeg har en plan!
I natt skal jeg våkne,
så skal jeg liste meg ned trappa,
så skal jeg hente nøkkelen oppi skuffen,
så skal jeg liste meg ut døra,
så skal jeg låse opp bilen til pappa,
så skal jeg sette meg inn og putte nøkkelen i nøkkelhullet,
så skal jeg kjøre opp til barnehagen og MALE barnehagen fordi noen har ØDELAGT BARNEHAGEN!"

- Nathaniel 3 år -

Bibliotek, forstørrelsesglass og deilig familietid i lekeland

Som du sikkert har skjønt utifra overskriften, så er jeg IKKE på sykehuset! Hurra!

I dag har vi vært i byen med de to små arvingene. Cathrine har pappa-helg, så hun er opptatt med jentefest (fredag) og håndball kamper (lørdag og søndag).
Benny, Nathaniel, alea og jeg har tatt oss god tid i byen i dag. Målet var biblioteket der vi skulle låne noen koselige barnebøker, samt en Nesbø bok til mor i huset.
Vi fikk med oss en god del bøker hjem, pent båret i hjemmesydd bærenett, miljøvennlige til fingerspissene.. hehe..
De hadde fått noen kjekke lekestativ på biblioteket, "påteket" - som Nathaniel sier, slik at ungene storkoste seg der. Vi lovte å komme tilbake neste helg. hehe..

Vi tok også turen innom bakeren og kjøpte kakemann (knallgod i følge en liten Mister), skobutikk og kjøpte superkule sko til de begge to, på salg, Hurra!

Forstørrelsesglass var også ett mål for dagen. Vi dro innom en av byens mest sjarmerende butikker. Den har vel vært der siden tidenes morgen, og inneholder alt fra glansbilder, modelljernbanetog, Svarteper kort, gammeldagse gravemaskiner til sandkasse, dusjhetter, sikekrhetsnåler, og kjøkkenutstyr man trodde var gått ut på dato på 70-tallet.
Det man ikke finner noen steder, har de garantert her! Vi elsker butikken, og Nathaniel kaller det "tog-butikken". hehe..
Vi har lett etter forstørrelsesglass til ungene over alt. Lekebutikker, bokhandlere osv. Men ingen har det.
Hvor går man da? Jo, "Hustvedt". 2 stk forstørrelsesglass til den nette sum av 19,- per stykk. Det er virkelig til å leve med.
Nathaniel har studert det meste av maur, gamle tyggiser, treverk, fingertupp, mammas tenner og, ja.. det hele... veldig veldig gøy, rett og slett!

Vi dro ut på Kvadrat for å spise en lettvindt middag. for å få litt matro i tillegg, havnet vi ned i kjelleren hos Capella Play (?). Der kan man spise nachos mens ungene boltrer seg i lekeland. Genialt! Vi ble mette, mor fikk slappe litt av og ungene var i ekstase. Kan det bli bedre da? :-)

Da vi kom hjem sovnet undertegnede på sofaen med bibliotekbok i fanget og sukker-rusa barn hylende rundt ørene.
Fantastisk deilig med en glad familiedag, glade barn og fornøyde foreldre!

Sykehuset i går
Litt oppdatering må man vel komme med, selv om jeg er mektig lei hele sykdommen nå.

Jeg ble innskrevet i går. fikk ikke noe rom, men han ville ha meg i systemet, slik at det var lettere å få beordret de rette prøvene osv.
blodprøver ble tatt, og mye venting ble unnagjort.
Overlegen undersøkte meg og vi snakket lenge sammen.
Han sier som sant er, at dette er så pass sjelden sykdom at de har lite erfaring med den.
Dvs at de ikke kan si med sikkerhet hva som er vanlig og hva som er unormalt.
Han har ikke fått svar på genprøvene fra Sveits enda, slik at vi vet ikke om jeg har sykdommen ennå liggende i kroppen.

Han kom frem til to muligheter:

1. at kroppen ennå sliter med å komme seg. At sykdommen og behandlingen har vært så knalltøff at kroppen faktisk bruker så utrolig lang tid å komme seg. At tiden leger alle sår. Hvor lang tid det vil ta, er det da ingen som vet.

2. at vi ennå ikke har fått svar på prøver som er sendt til sveits (de skal sjekke dna'et mitt i forhold til om jeg har en genfeil som har gitt meg ITTP.), slik at hvis jeg fremdeles har sykdommen i kroppen, så er symptomene mine nå tegn på at det ulmer og at noe er i anmarsj.

Jeg satser på punkt 1 jeg. Selv om det er fryktelig frustrerende å ikke få noen vidunderkur som gjør meg frisk på ett blunk.

Å ikke vite hva som skjer er ufattelig slitsomt, men jeg skal gjerne holde ut jeg om jeg vet at jeg ikke får noe tilbakefall.

Nå er jeg spent på blodprøvene jeg skal ta på onsdag. Særlig i forhold til blodprosent og haptoglobin.
Haptoglobinen nå på onsdag lå på 0,2, som er akkurat grensen til å være for lav. synker den enda mer vet jeg ikke helt hva de tenker å gjøre.

Kontroll eller ny innleggelse i morgen?

Jeg ble lagt inn 08.08.08 med ITTP (alvorlig og sjelden blodsykdom), og ble utskrevet 26.08.08 med beskjed om at jeg var friskmeldt, men måtte sjekkes regelmessig med blodprøver, samt at jeg hadde 1 måned åpen retur.
Da jeg ble skrevet ut hadde jeg blodprosent på 11,4 og blodplater på 244.

Jeg har hatt 3 blodprøvekontroller siden utskrivelsen, og når det gjelder blodprosenten så skjer det ikke noen endring.
I går hadde jeg 11,2, noe som sier at den ikke stiger men heller er stabil. Er det bra eller dårlig?

Problemet er at jeg har hatt 1,5 - 2,0 grader over normal kroppstemperatur nå i 5 uker.
Det er lenge, og det er nok til at jeg ikke kommer til hektene igjen.
I tillegg har jeg de siste 4 dagene hatt kraftig hodepine.
Det var en av tegnene på sykdommen da jeg ble lagt inn sist (de mente den skyldtes mengder med små blodpropper i hodet).

Haptoglobinen (heter det det?) har også steget litt, men jeg vet ikke og tror ikke det var bekymringsfullt, men overlegen mente at det var noe man måtte ta med i betraktningen.

Anyway, pga at dette er en sjelden sykdom, så tar de tydeligvis ingen sjangser.
Det er 50% sjangs for tilbakefall, noe jeg ikke tror dette er.
Men legen ville ha meg inn i morgen for en mengde blodprøver, urinprøve osv.
Han vil vudere å legge meg inn med det samme, og enten la meg bli der, eller gi meg permisjon i helgen. Ett siste alternativ var å ikke legge meg inn, men at jeg må inn for jevnlige kontroller der. Nå vet jeg ikke hva som skjer, men jeg kjenner jeg blir litt nysgjerrig på hva han tenker om det hele.
Hvorfor har jeg feber enda?
Jeg håper og tror at det er en bagatell de bare ikke har oppdaget enda, slik at de fikser det lett som en plett og jeg er tilbake fit for fight igjen på null komma niks.

Men hva kan det være som gjør at kroppen kjemper med ett eller annet slik at jeg har feber, lav blodprosent og hodepine?

Jaja.. vet ikke hva jeg ville med dette, annet enn å skrive av meg litt frustrasjon.
Man blir litt lei av å gå på halv åtte over så lang tid.




Ett par mimrebilder fra forrige runde.
Gud, jeg er glad jeg er ferdig med plasmaferesebehandlinger ihvertfall!

 

Rapport fra sofakroken

En liten rapport er vel på sin plass nå når man har vært hjemme i litt over en uke.

Kort versjon:

Fremdeles feber? Ja!
Normal blodprosent? Nei!
Stigende blodplater? Nei!
Tilbakfall? Nei!
Stigende form? Tja!
Fremadgående museskritt? Ja!
Kjedelig? Ja!

Lang versjon:

Jeg blir ikke kvitt feberen, og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg må ha feber i over en måned. Er det normalt etter en slik sykdom og behandling? Skulle ønske jeg hadde litt kunnskap om kroppens funksjoner.
En fordel er jo at jeg sjelden fryser da.:-) Og det er jo en fin ting... jeg som normalt ønsker meg hjemmestrikka nesevarmer og bruker ulltøfler hele året.

I går tok jeg blodprøver (fast hver onsdag), og i dag fikk jeg resultatene. De var ikke sånn veldig oppløftende, samtidig som de var veldig oppløftende. Forstå det den som kan.
Altså, de verdiene som viser om jeg får tilbakefall er innenfor normalen.
Dvs. at jeg fremdeles er frisk!
Men når blodprosenten liksom ikke beveger seg og blodplatene bare synker for hver uke, så blir jeg ikke akkurat beroliget.
Blodprosenten er 11,2 nå, og jeg føler det er en mil frem til 12,5 som er normalt for meg.
Hver uke svinger den opp og ned, ikke mye, men den hopper jo ikke opp som jeg hele tiden håper den skal gjøre.
Blodplatene har sunket fra 231 sist uke til 205 denne uken. Jeg har vært helt oppi 260 på sykehuset, så det er ikke noe gøy å se det bare gå nedover. Men, jeg har også vært nedi 5, så da er jo 205 superbra! :tenke positivt:

En annen ting som er veldig bra, er at jeg ikke har hørt noe enda angående prøvene fra Sveits. Dvs at hvis svarene har kommet, så er jeg ikke kronisk syk, som igjen betyr at jeg slipper plasmaoverføring på jevnlig basis resten av livet! Hurra!

Så selv om formen er laber, så er det egentlig ganske så bra med meg.
Så lenge jeg slipper unna tilbakefall, og det går sånn smått fremover, så er jeg optimistisk 80 % av tida. Og det er jo positivt!

Noen dager føler jeg at jeg kan yte en hel del her hjemme.
For to dager siden vasket jeg badet! Hurra! Og selv om jeg gjorde det i flere omganger, så ble det fullført i løpet av dagen, og det var en herlig følelse! Få gjøre litt nytte for seg liksom. Man liker jo ikke å være lat.
I går lagde jeg nesten hele middagen, men da var jeg så sliten at jeg knapt orket å spise den etterpå... hehe... Men middag ble det jo! Det er også positivt!

Andre dager orker jeg ingenting.
Jeg er like skuffet hver gang jeg våkner med uro i kroppen og skjønner at det er en av disse dagene. Man håper jo at når man får en god dag, så er alt på vei i riktig retning. Man er ikke forberedt på at man kan få tilbakefall på formen dagen etter. Man er virkelig ikke forberedt på å bruke enda en dag på sofaen med bok og PC og krefter lik null. Det er da man skulle hatt en tjener på dagtid som man kunne knipse på for å få kakao, pastasalat og rent hus.
Jeg orker svært lite, og gjør jeg litt så kjennes det resten av dagen.
Jeg drømmer om å kunne gå på butikken og handle, gå en tur, gå på kino, gå på lekeplassen osv. Men det komemr en dag, det vet jeg heldigvis. Noe er bankers. hehe..

På lørdag er vi påmeldt en familiedag på Soma gård. Det kan jeg nok bare drømme om å få med meg. Særlig med tanke på at vi også skal i bryllupsfest om kvelden, og jeg må spare krefter slik at jeg har en viss mulighet for å kunne gå dit. Jeg håper hver dag på en aldri så liten revolusjon i formen slik at jeg kan få med meg bryllupfesten til min svigerinne.
Sånn jeg er i dag blir det nok ikke aktuelt. *sukk* Men jeg VIL!!


Livet på sofaen er ganske kjedelig i grunnen.
Man er i fare for å få liggesår, samt at jeg har mistanke om at hjernen skrumper inn. Hukommelsen er jo i ferd med å svikte. Til min kjæres store sorg og glede. Ja, for litt komisk blir det jo også når man gang på gang tar noen klassiske blonde.
-"Hvorfor får jeg ikke printe ut på printeren?"
-"Den er fremdeles ikke tilkoblet noen PC, da symaskinen din står der nå kjære!"

Jaja..


Sånn ellers går det i kakao og sjokolade... og ja det vises godt.
Jeg prøver å motivere meg selv til å spise sunt, men det er liksom ikke så koselig å kjedespise på tomater når man har sjokolade i skapet. hihi..

For ja, jeg KJEDER meg!!!

Jeg lider av alvorlige syabstinenser!

Heldigvis har jeg bøker.. skal begynne på "Rødstrupe" av Jo Nesbø nå. Det er bok 3 i Harry Hole serien. Virkelig bøker å anbefale!

Utover det så skinner sola! :-)