Uskyldige barnetanker - ramme alvor!

Les forrige innlegg først!

I morges våknet jeg av noen rare lyder nede i gangen. Det hørtes ut som om noen prøvde å lirke opp låsen og bryte seg inn.
Jeg ble en smule skremt, men listet meg ned trappa for å se hva som skjedde. Klokken var halv åtte og alle sov.... trodde jeg....

Der, i mørket sto en liten gutt på snart 4 år, ikledd pysjamas og joggesko med nøkkelknippe i ene hånda og andre hånda på dørlåsen.
Skuffelsen var stor da han så meg komme ned, og det første han sa var: "Men mamma, jeg skulle jo lure dokker!"
Det var like før tårene kom, og jeg forsto at det ikke var tidspunktet for å kjefte på ham, selv om jeg hadde hjertet i halsen og skjønte hva som kunne ha skjedd om han enten hadde klart å åpne ytterdøra, eller hadde husket at han faktisk klarer å låse opp terassedøra...

Da jeg satte meg ned på gulvet og tok han på fanget, prøvde jeg forsiktig å fortelle ham at han ikke måtte finne på å gå ut av huset når vi andre lå og sov. Vi hadde ikke råd til å miste ham, og det var farlig å gå ut alene.
"Men mamma, jeg skulle jo sette meg i bilen, putte nøkkelen i nøkkelhullet og kjøre opp til barnehagen. For jeg skal jo MALE barnehagen!"

Jeg forklarte ham at han ikke kunne kjøre bilen, for det var det bare pappa som kunne, og at han ikke kunne veien opp til barnehagen.
"Jo mamma, det er jo bare opp den store bakken. Jeg kan veien. Jeg vet
hvor barnehagen er!"

Den lille tassen vår hadde helt klart tatt beina fatt og spasert ut på veien og oppover bakken, så fort han skjønte at han ikke klarte å låse opp bilen. For at han skulle male barnehagen og lure oss, det var ihvertfall helt sikkert.

Gale unge....

Vettskremt mamma....