Tanker ved en barneseng

Følgende tekst fant jeg på nybaktmamma.com.. jeg ble så rørt at en tåre trillet da jeg leste det... fikk meg til å tenke litt hvor mye de små øyeblikkene betyr i hverdagen.

Det er kveld og jeg står ved senga til gutten min.
Jeg ser...undrende. Har du sovna alt? Sovna...
Før jeg rakk og be kveldsbønn med deg - og si god natt?

Det er bare ei lita stund siden du ropte:
"Kom inn til meg, mamma, det er noe jeg vil si deg!"

Stemmen min var vel litt trøtt - litt hard, da jeg svarte:
"vent nå litt. Jeg må rydde etter deg først. Det er leker og klær overalt!"

Jeg rydda og kava; "Se, nå er jeg ferdig - nå kommer jeg til deg!"
Da svarte du ikke. Nei, for da sov du...

Jeg er så liten, så fattig og så svak her jeg står ved senga di.
Du trodde vel ikke at mamma hadde svikta deg?
Hvorfor gikk jeg ikke opp med det samme du ropte?
Jeg kunne jo rydde etterpå - da du var sovna. Nå fikk jeg aldri vite hva du ville.

Var du lei deg for noe, eller glad?
Skulle du fortelle om den døde fuglen eller hvor katten ble av?
Skulle du fortelle om engler, himmelen eller stjernene?
Jeg får ikke vite det nå, for du sover.

Snart er du stor, blir voksen og drar ut. Du trenger ikke rope på mamma.
Du er ikke lenger min vesle gutt. Jeg vet vel knapt hvor du dro, når jeg sitter alene i stua.
Stua som er så ryddig og fin, det ligger ikke leker og slenger.

Da tenker jeg vel; hvorfor maste jeg sånn?
Hvorfor hadde jeg så lita tid?
Hva gjorde vel litt rot mot å få kjenne to barnearmer rundt halsen min,
eller en varm munn mot øret som hviska: Mamma, jeg er gutten din!

Jeg setter meg ned. Da ser jeg en tåre som ligger på kinnet ditt.
Den bevrer og skjelver før den renner.

Jeg stryker deg over luggen din. "Tilgi meg, gutten min."

Da våkner du brått og drar meg ned til deg.
Munnen din hvisker mot kinnet mitt:
"Jeg er så glad i deg, mamma! Det var bare det jeg ville si deg!"