Nattlige tanker fra sykesengen

Klokken er 0430, natt til tirsdag.. hvis jeg ikke blander helt i dagene nå.
Man blir litt rar av å ligge på stedet hvil i mange dager, og da går det litt i surr.

Jeg har fåt meg en Vival nå til å slape av på, så mulig dette innlegget ikke blir så langt.

Jeg har sittet og lest alle kommentarene på bloggene mine nå, samt på facebook, og jeg er mildt sagt rørt langt inn i hjertet av all den omtanken dere viser meg.
Jeg har jo også fått en mengde telefoner, SMS og besøk. For ikke å snakke om blomster og hilsener via via.

Det går rykter om at det er lange tråder på sykroken og foreldreportalen også, men så langt har jeg ikke kommet enda. Jeg gleder meg til å lese disse i morgen.

Jeg er så utrolig rørt og glad og overveldet.. jeg har rett og slett ikke ord. Tårene triller her når jeg tenker på at det finnes så mange mennesker som bryr seg der ute, og til og med mennesker jeg ikke kjenner.

TUSEN TAKK!!!

Jeg er overbevist om at positiv energi gir positive resultater.
Dermed prøver jeg å være positiv så ofte jeg kan her jeg ligger. Noe jeg må innrømme virkelig ikke har vært like lett hele tiden.

Er det lov å si at man er redd? Selv om man vet at det skal gå bra?

I natt har jeg sovet minutter i slengen, våkner av den samme drømmen hele tiden.
Jeg drømmer at jeg er innlagt på sykehus med en alvorlig blodsykdom, jeg har slanger ut av halsen, er peleietrengende, har smerter, er svimmel og har angst og har ikke hatt normal omgang med familien min på altfor mange dager.. jeg våkner og er såå lettet over at det bare var en vond drøm....

Hei! det er jo fremdeles virkeligheten... *sukk* Er det det man kan kalle ett levende mareritt?

I natt er jeg nok ikke så positiv, og det skyldes nok mest at jeg savner familien min så inderlig.
Jeg syns dette er urettferdig!

Jeg savner å kunne sprette opp og trøste Alea når hun er lei seg, knuge henne inntil meg og bære henne rundt mens jeg synger "Bæ, bæ, lille lam".
Jeg savner å kunne kosemose Nathaniel om morgenen når han akkurat har våknet og er i mamma-humør.
Jeg savner å knuge Cathrine inntil meg og fortelle henne hvor glad jeg er i henne, selv om hun er lei av å høre det.. :-)
Jeg savner Benny inntil meg om natten. Gode trygge armer rundt meg som kan fortelle meg at dtte går bra.

Jeg savner hverdagen!

Nå skal jeg slukke lys og prøve å sove litt igjen.
Tabletten begynner å virke, og det er bare noen timer til atter nye blodprøver, medisiner, beroligende midler, nedtrilling til marerittbehandling ala dialyse og ja... veien til å bli frisk! Det skla man jo ikke glemme!

Jeg har det tross alt bra her på sykehuset.
Jeg har kommet på den beste avdelingen med bare engler i hvite klær.
De diller og daller med meg og passer virkelig godt på meg. så klage skal jeg virkelig ikke gjøre.

Jeg har:
* enerom
* eget bad med dusj (som jeg ikke får dusje alene i. hehe.. Festlig med egen rygg skrubber!)
* TV
* Kjøleskap
* Elektrisk seng med tempurmadrass (her skal man ikke få blåmerker av å ligge i sengen må vite. Prinsessen på erten blir jeg kaldt.)
* Mulighet til å låne DVD spiller og filmer (så langt har jeg ikke kommet, men det kommer når jeg orker se på TV igjen)
* Nett tilgang slik at jeg når jeg orker kan skrive lange positive og kanskje ikke fullt så positive innlegg i natten.. hehe..
* Tjenersnor (sånn skulle man hatt hjemme også!!!), bekken, rullestol, sugerør, sexy sykehus klær, sykehus tannbørste som er så myk at man ikke skal få blødninger i munnen og ja...alt som hører til en spennende sykehus hverdag når man ikke kan klare seg selv.. ;-)

Jeg har fått ett godt innblikk i hvordan det er å bli gammel og komme på pleiehjem.. jeg gleder meg ikke!

En liten bønn til dere gode, nydelige mennesker som tenker på meg og sender meg gode tanker, lov meg følgende:

Lev livet, lev i nuet, tenk over hva som faktisk betyr noe for deg i hverdagen.
Velg dine kamper med omhu, du har aldri noen garanti for morgendagen!
Ta vare på de menneskene du har rundt deg og NYT DEM!


Stor klem fra Anita, som er ett skritt videre mot en frisk hverdag.